fredag 28. februar 2014

Stakkars rike pike


Det koster å være kar, sies det, men det er jaggu ikke kostnadsfritt å være Kari Nordmann heller! I dag har jeg slitt med alskens i-landsproblemer, og sukket over hvor mye ting, man ikke vil bruke penger på, koster. Akkurat som nordmenn flest. Og det irriterer meg. Av og til lurer jeg på om jeg ikke tåler å være voksen.

Jeg rives mellom det at jeg synes synd på meg selv som må ut med alle disse utgiftene, og at jeg vet så inderlig vel at de aller fleste kommer som direkte konsekvens av valg jeg selv har tatt. Og jeg har da råd. Det er kun snakk om prioritering. Og hadde jeg ikke hatt råd til å betale for meg, hadde jeg kun hatt meg selv å skylde på.

Et yndet sted å bruke tid og penger?


Ta for eksempel service på bilen. Det må jo til, hvis man skal ha bil, og bil skal man ha. Det er et bevisst valg. Men makan til sure penger! Også så mange av dem da. Betale i bøtter og spann for noe man ikke ser en gang. Lite fristende å punge ut, altså, slik man jo

Folk lurer på hvordan jeg har råd til 'all denne reisinga', og jeg innser at svaret er ganske enkelt. Det dyreste stedet jeg er, er hjemme!


Nei, takke meg til noe mer håndfast. For eksempel en PC. Det er det fint å bruke penger på. Et leketøy. Men igjen dukker det opp problemer. For min del har laderen gått i stykker, og det å skaffe seg en ny en har vist seg å ikke være trivielt. Betalte for andre gang for en ny lader i dag. Bestilt av de jeg kjøpte PCen av i sommer. Men suksessfaktoren var like lav som da jeg kjøpte en universallader som garantert ville passe. Laderen som passer virker å være en saga blott, sine seks måneder til tross. Og spør du meg, koster en lader mer enn den smaker.

Sliter fortsatt med datamaskina jeg til stadighet omtaler som mongomaskina


Og apropos smak. Neste gjøremål for dagen gikk ut på å skaffe litt mat til huset. For mat må man ha, i i-land så vel som andre steder, og gjett hva, det koster det også! Jeg valgte en butikk kjent for sin høye kvalitet på ferskvarer, og kjøpte flotte grønnsaker, frukt og urter til en like flott pris. Nødvendig? Vanskelig spørsmål. Det siste året har jeg vært mange steder der folk ikke makter å spise seg mette, der et måltid koster tilnærmet ingenting i norsk sammenheng. Men betyr det at vi ikke skal unne oss den luksusen som er så lett tilgjengelig?



Det kan diskuteres opp og ned og i mente, men for min del er det vanskelig å være nøktern om jeg ikke må, og synes at det å få pleie hos Lise Karine på Optimal Bevegelse, var vel anvendte penger, spesielt på en dag som denne. Vurderte å avslutte dagens utskeielser med å stikke innom en bensinstasjon for å kjøpe meg et forråd med flaskevann som et verdig punktum for dagens enorme pengebruk. Men klarte å motstå fristelsen, og håper på å legge igjen hvertfall de pengene et sted de er sårere trengt.

onsdag 26. februar 2014

Jeg velger meg april?


Neppe! Men noen må ha gjort det, for her i Trondheim er det vår. Eller høst. Eller sommer, for den saks skyld. 


Ute og sykler

Men vinter er det ikke. Så da tok jeg likeså godt italiener’n med ut på luftetur. Bonus, tenke jeg, sånn helt initielt. Har jo planer om en ekstremtur på sykkel i løpet av året, så sykkeltrening er bra! 


Selvgjort er velgjort


Entusiasme til tross, så tror jeg egentlig at vi begge har et krampeaktig ønske om vinter, sykkelen og jeg. Sykkelens stille protest gikk ut på å punktere. Så da sto vi der, da. Og var skjønt enige om at det var vinter vi skulle ha hatt, og at det egentlig ikke hadde vært noen fin tur.

mandag 24. februar 2014

Der OL ble en bagatell


Og så var jeg hjemme igjen. Ikke helt plutselig, men ganske. Jeg sitter nå og prøver å fordøye inntrykkene, for så å lire av meg noen ord om hvordan turen til Kabul har vært, og hva jeg har opplevd. Men det, skal jeg fortelle deg, det er ikke gjort i en håndvending! Noe framstår allikevel som ganske tydelig for meg. Det ene er den overstrømmende gjestfriheten vi ble møtt med og menneskers dypt rørende historier, og det andre er hvordan forventningen om at Kabul skulle føles veldig farlig og gi oss veldig liten bevegelsesfrihet, var feilslått.

Utstemplet

Afghanistan sett gjennom fjernsynsskjermen er et ganske annerledes Afghanistan enn det jeg fikk oppleve. Nå har jeg riktignok bare vært i Kabul, men allikevel! Afghanere i media driver stort sett og bomber hverandre, har langt skjegg og er ekstremt fundamentalistiske. Heldigvis er ikke det hele sannheten. På langt nær. Men det er et land i krise. Et land som går mot valg og en uviss framtid hvor de internasjonale styrkene trekker seg ut. Internasjonal tilstedeværelse er omstridt, men min oppfatning er at det gir en viss trygghet og stabilitet, og ikke minst arbeidsplasser for mennesker som ikke vil ha noe å gå til når jobbene deres forsvinner i takt med retretten. Arbeidsledigheten er stor, og de som jobber for utlendinger, holder sin arbeidsgiver hemmelig. Og hvilken CV gir det? Jeg snakket med en som jobber for amerikanerne, og han så ingen annen utvei enn å flytte fra Afghanistan hvis USA pakker sammen og takker for seg. Ute i provinsene er hans jobb nok til at han kan bli tatt av dage. Og det er for meg helt uvirkelig. 

Typisk gatebilde i Kabul

Men jeg skal ikke begi meg ut på en analyse av situasjonen, til det har jeg rett og slett ikke den kompetansen som skal til. For situasjonen er mildt sagt kompleks.
 
Tungt bevæpnet vakthold utenfor universitetet sørger for studentenes sikkerhet

Før jeg reiste til Kabul var jeg forberedt på mye dødtid under oppholdet, så jeg pakket med meg et par tykke bøker og et evighetsprosjekt av et strikketøy. Garnnøstet har ikke minket målbart i størrelse, og bøkene har forblitt uåpnede. Grunnen til at jeg hadde forventninger om mye tid til å kjede meg, er den overhengende faren for lock down som kan føre til portforbud i lengre perioder, samt at afghanere, på generell basis, synes å telle timer og minutter på en ganske annen måte enn det jeg selv gjør. Men vi hadde fullt program vi, og det gikk, forunderlig nok, på skinner. Og da vi i tillegg ikke trengte å komme inn til det ble mørkt, men fikk være ute helt til klokka ni, minket jo tiden avsatt til lediggang betraktelig. 

Oppholdets siste kopp te, selv om koppen antyder noe helt annet

Så tiden fløy som den alltid synes å gjøre, men i usedvanlig høy hastighet den siste uka! Glemte helt at det var OL som egentlig var viktig, og nå sitter jeg altså hjemme med en kopp kaffe og synes Kabul virker fryktelig fjernt. Det til tross for at det kun er et døgn siden jeg reiste derifra. Klisjéfylt, joda, men klisjeer oppstår av en grunn. 

Birgit ved én av de 13 check point'ene for å komme seg gjennom Kabul International Airport

Skulle vel slått til med en borte bra, men hjemme best også, men det gidder jeg ikke for jeg skulle gjerne vært i Kabul lenger!

lørdag 22. februar 2014

Arrangert ekteskap over en kopp te

Afghanere liker te, og afghanere liker å servere te. Jeg mener bestemt at det ikke er skivebom om jeg påstår at samfunnet er bygd opp rundt all denne tedrikkingen. For min del har gjestfriheten vært overveldende, men nå begynner det å bli nok te. (Og for lite kaffe, men det er en annen sak.)

‘When you come to Kabul, you will be very valuable.’ Jaha? ‘Yes, I will sell you and Birgit by the kilo.’ Her drikker vi te hos en bryllupsplanlegger allerede første dag i Kabul.

Temaet ekteskap har vært en gjenganger, da gjerne i forbindelse med tedrikking. Afghanernes syn på hvordan jeg skal klare meg, er fortsatt festlig, men ser for meg at det ikke er evigvarende.

‘With the scarf always, you will find a husband as soon as possible.’ Litt usikker på validiteten til det rådet. Men kanskje de har rett… Min mor liker å hevde at 'alt pynter på ei gammel trillebår'.

‘But, Marit, when will you get married?’ Når tiden er inne. ‘The time is now!’ Resten av middagen gikk med til å iherdig prøve å gifte meg bort til en liten, skjønn afghaner som satt rett ovenfor meg.


Dagens nyerverving funnet hos Bokhandleren i Kabul. Gleder meg til å lese den over en kopp te!