Der OL ble en bagatell

Og så var jeg hjemme igjen. Ikke helt plutselig, men ganske. Jeg sitter nå og prøver å fordøye inntrykkene, for så å lire av meg noen ord om hvordan turen til Kabul har vært, og hva jeg har opplevd. Men det, skal jeg fortelle deg, det er ikke gjort i en håndvending! Noe framstår allikevel som ganske tydelig for meg. Det ene er den overstrømmende gjestfriheten vi ble møtt med og menneskers dypt rørende historier, og det andre er hvordan forventningen om at Kabul skulle føles veldig farlig og gi oss veldig liten bevegelsesfrihet, var feilslått.

Utstemplet

Afghanistan sett gjennom fjernsynsskjermen er et ganske annerledes Afghanistan enn det jeg fikk oppleve. Nå har jeg riktignok bare vært i Kabul, men allikevel! Afghanere i media driver stort sett og bomber hverandre, har langt skjegg og er ekstremt fundamentalistiske. Heldigvis er ikke det hele sannheten. På langt nær. Men det er et land i krise. Et land som går mot valg og en uviss framtid hvor de internasjonale styrkene trekker seg ut. Internasjonal tilstedeværelse er omstridt, men min oppfatning er at det gir en viss trygghet og stabilitet, og ikke minst arbeidsplasser for mennesker som ikke vil ha noe å gå til når jobbene deres forsvinner i takt med retretten. Arbeidsledigheten er stor, og de som jobber for utlendinger, holder sin arbeidsgiver hemmelig. Og hvilken CV gir det? Jeg snakket med en som jobber for amerikanerne, og han så ingen annen utvei enn å flytte fra Afghanistan hvis USA pakker sammen og takker for seg. Ute i provinsene er hans jobb nok til at han kan bli tatt av dage. Og det er for meg helt uvirkelig. 

Typisk gatebilde i Kabul

Men jeg skal ikke begi meg ut på en analyse av situasjonen, til det har jeg rett og slett ikke den kompetansen som skal til. For situasjonen er mildt sagt kompleks.
 

Tungt bevæpnet vakthold utenfor universitetet sørger for studentenes sikkerhet

Før jeg reiste til Kabul var jeg forberedt på mye dødtid under oppholdet, så jeg pakket med meg et par tykke bøker og et evighetsprosjekt av et strikketøy. Garnnøstet har ikke minket målbart i størrelse, og bøkene har forblitt uåpnede. Grunnen til at jeg hadde forventninger om mye tid til å kjede meg, er den overhengende faren for lock down som kan føre til portforbud i lengre perioder, samt at afghanere, på generell basis, synes å telle timer og minutter på en ganske annen måte enn det jeg selv gjør. Men vi hadde fullt program vi, og det gikk, forunderlig nok, på skinner. Og da vi i tillegg ikke trengte å komme inn til det ble mørkt, men fikk være ute helt til klokka ni, minket jo tiden avsatt til lediggang betraktelig. 

Oppholdets siste kopp te, selv om koppen antyder noe helt annet

Så tiden fløy som den alltid synes å gjøre, men i usedvanlig høy hastighet den siste uka! Glemte helt at det var OL som egentlig var viktig, og nå sitter jeg altså hjemme med en kopp kaffe og synes Kabul virker fryktelig fjernt. Det til tross for at det kun er et døgn siden jeg reiste derifra. Klisjéfylt, joda, men klisjeer oppstår av en grunn. 

Birgit ved én av de 13 check point'ene for å komme seg gjennom Kabul International Airport

Skulle vel slått til med en borte bra, men hjemme best også, men det gidder jeg ikke for jeg skulle gjerne vært i Kabul lenger!