Nå kan turen starte!

Det har vært et hektisk ett og halvt døgn for å få alt på plass til avreise, men det er sånn det skal være. Sånn det må være. For jeg kan ikke ikke ha det travelt. Det er min lørdagsmorgen et bevis på. Jeg skal ta flybussen i otta, nærmere bestemt kl 0603, og står opp litt over fem for å ha god tid. Men hva skjer da? Jo, jeg ser jeg kan rekke bussen som går før, uten å ha det særlig travelt. Men det viser seg å ikke være helt sant, for bussen før går ikke et kvarter før, den går en halv time før! Men jeg ser jo at det er innen rekkevidde, og stresser på sånn at det går akkurat!

Det viser seg imidlertid at det var et meget godt valg, for den ekstra tiden på Værnes kom godt med. Jeg rakk akkurat å gi makkverket av en oppakning en siste touch-up før innsjekk, og fikk plassert livet mitt for de neste to ukene på båndet, før inntoget av turister kom og lagde kø ut døren og nedover veien. Så det viser seg at stress må det være, for hadde jeg valgt å ta bussen jeg skulle tatt, ville jeg måtte snike, eller sjarmert meg fram, som jenter ofte kaller det, for å i det heletatt ha rukket flyet. 

Det å få med seg alt man skal ha med seg på tur er en vitenskap. Det skal være akkurat passe, ikke for mye og ikke for lite. Gjennom år med turer bak seg samler man opp mye, i alle fall har jeg gjort det. Det meste er kjekt å ha, men ikke alltid nødvendig. Utluking av hva man ikke trenger for akkurat denne turen, er det som vanligvis tar meg mest tid. Ta for eksempel medisiner. Hvilken sykdom eller plage er det sannsynlig at en av oss får mens vi er ute på vidda? På ekstreme turer tar man med alt fra Compeed, ibux og sportstape til penicillin, sysett og morfin, men hva er worst-case i Finnmark, og hvor lang tid vil det ta å få hjelp? Det er viktige ting å ta stilling til, så da må det nødvendigvis ta litt tid å finne noe man håper er en fasit. Her er utvalget jeg plukket det nødvendigste fra, som fikk plass i en liten pose.

Men nå er vi altså kommet til Kirkenes. Vi har fått all bagasjen, til alt overmål, for at bagasjen til Atle kom fram er en saga i seg. Han reiste Kuala Lumpur-Jakarta-Abu Dabi-Amsterdam-Sandefjord (fordi han bomma)-Oslo-Kirkenes! Etter ankomst har dagen gått med til å kjøpe det vi ikke fikk med oss på flyet ved å tråle Kirkenes på kryss og tvers, og på kryss igjen, og vi har lagt en ruteplan! 

Planen er i grove trekk å ta oss til Pasvik, krysse over til finnene og etterhvert peile oss inn på Karasjok. Når vi kommer dit, får vi se om det gjenstår noe tid sånn at vi kan fortsette til Kautokeino eller Alta, eller om flyet da går derfra. 

Turplanlegging av ymse grad

Turplanlegging er ofte en viktig del av turen, og burde kanskje alltid være det. Men det er en kjensgjerning at planleggingen ikke alltid står i høysetet. Og, som alt annet, kommer det an på hvem man spør, hvilket svar man får om man lurer på hvor viktig det er med en god plan. 

For min del er det veldig variabelt hvilket arbeid som blir nedlagt før jeg drar på tur, selv om de aller fleste polfarere og deres fans elsker å sitere Amundsens uttalelser om verdien av god planlegging. 

Fritt oversatt sitat: Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks.

Jeg var nemlig innom biblioteket på Framsenteret i Tromsø i går, hvor alt av polarlitteratur finnes. Jeg hadde ikke så mye tid der, så det eneste jeg fikk ut av det, var at jeg ble overbevist om at min neste tur kan bli rammet av uflaks.

På tur over Grønland (Rett vest) hadde vi per definisjon held etter møysommelig planlegging.

Nå er det riktignok ingen ekstrem tur det er snakk om denne gangen, men jeg vil allikevel påstå at noe planlegging er å foretrekke. Og noe har vi da også planlagt, Atle og jeg. Vi kjøpte enveis billetter til Kirkenes i går, som vi akter å tro vil ta oss til et mulig startsted for turen. Turen på ski og med pulk opp på vidda og der omkring. Ellers har vi planlagt å drasse med oss cirka det samme som da vi krysset Grønland for tre år siden, skjønt ikke så mye av alt. Det er jo en plan, det. 

Neste punkt på lista vi ikke har forfattet, var å skaffe kart. Men utvalget ble rett og slett for stort. Jeg prøvde meg på et 1:400 000 kart, for å dekke hele Finnmark. Jeg skal innrømme at det var et dårlig forsøk på å lure meg selv til å tro at det ville gjøre susen, og som Alte påpekte så fint, var det fåfengt å tro at det skulle være til hjelp. Så da så. 

Uendelige turmuligheter

Men når man ikke har bestemt hvor man skal gå, og enorme Finnmark er målet, blir det en kostbar affære å kjøpe kart. For å dekke det tentative området måtte jeg investere i 8 eller 9 kart, og det ble litt voldsomt, så hvorfor ikke utsette det? De har sikkert kart i Kirkenes også. La oss håpe det, og at vi da har klart å bestemme oss for omtrentlig trasé. Man skal jo melde fra hvor man går. Men vi har tid. Vi har hvert fall en 36 timers tid. Skal bare pakke først.

Jeg har et kjedelig liv. Jeg vet det bare ikke selv.

Tidligere i dag rotet jeg meg bort på internett, og kom over en artikkel som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive. Den er liksom interessant og tåpelig på samme tid.

http://www.familieverden.no/Diverse/Barnlose-har-kjedelige-liv--de-vet-det-bare-ikke-selv/

Interessant fordi den inneholder påstander jeg ikke helt skjønner hvor kommer fra, eller skjønner hvor artikkelforfatteren vil hen med. Den er ekstremt kategorisk, uten å gjøre annet enn å rakke ned på gruppen ‘barnløse’ som en enhet. Det meste han lirer av seg er enten i en glidende overgang til det tåpelige eller renspikra tåpelig. Selvfølgelig synes jeg den er tåpelig. Jeg har jo ikke barn, og har derfor ikke skjønt det. Jeg har et kjedelig liv. Et dønn kjedelig liv, skal jeg tro denne skribenten rett. Og ikke nok med det, han poengterer også, i samme åndedrag, at jeg er fullstendig blottet for selvinnsikt. For jeg synes jo ikke at jeg har et kjedelig liv. Jeg synes jeg lever et fint liv, jeg. Men så godt det er å bli opplyst, da! Nå slipper jeg å leve frydefullt i min lille boble, intetanende om min egen ulykkelige tilværelse.

Jeg burde vel strengt tatt, tatt det i betraktning før jeg begynte å blogge om det kjedelige livet mitt også. Dummet meg ut, har jeg. Men, om ikke annet, må det da være underholdningsverdi i å lese om verden sett fra innsiden av en boble også. Eller hva sier du, Jarkko? Du leser ikke blogger, nei.

Men for alt jeg vet, har han rett. Jeg har jo ikke barn. Har aldri hatt det heller. Og unger er kule de, ingen tvil om det. Kanskje bør jeg bare skynde meg å bli gravid og bære fram et barn, sånn at jeg ikke kaster bort enda mer av min kostbare tid, hjelper til med befolkningsveksten og får et morsommere liv.

Jeg liker ikke artikkelen, det kommer vel ganske tydelig fram. Og jeg kan jo tenke meg at jeg ikke liker skribenten heller. Men det er en annen sak. Utsagnene liker jeg. Favoritten må være der han skriver at de som ikke har et barn å elske, elsker gjerne jobben sin i stedet. Der har du meg. Vi får se om jeg kommer til å grine meg i søvn i kveld fordi at jeg må sove i min egen seng, ikke har barn som vekker meg tidlig i morgen tidlig, ei heller får være på jobb. Jeg må faktisk vente en hel måned før jeg igjen i del heletatt er i nærheten av å ha muligheten til å ta en ‘viktig avgjørelse på kontoret’. Vi får se hvordan det går.

Kanskje jeg lever for jobben. For min reaksjon på følgende utsagn, ‘Når par skyver planene om barn foran seg, skjønner de ikke hvor kjedelige livene deres er uten trassanfall, høylytt latter og rampestreker’, er at dette har jeg da nok av på jobb. Og det er jo det det er verdt å leve for.

Men nok om meg og min foreløpige barnløshet. Det er selvvalgt. Men Jarkko, hva med alle de som ønsker seg barn og sliter med å sette dem til verden? De faller òg innunder kategorien din. De lever like barnløst de, som dem som velger det selv. Tror du de setter pris på hvordan du fronter din egen lykke ved å rakke ned på dem som er i en annen situasjon enn deg selv? Du burde skamme deg.

Mens du skammer deg, skal jeg fortsette i min sedvanlige tralt i mitt kjedelige liv. Vet ikke helt hvor ferden går, men det skal den som leser om det kjedsommelige få vite.

Festlig artikkel på mange måter, men det som virkelig forundrer meg er hvorfor denne mannen er så opptatt av å fortelle meg at jeg lever et kjedelig liv, et dønn kjedelig liv.

Stille mellom stormene

En fin-fin dag på jobben

Nordsjøen er ikke kjent for sine milde vinder og smilende sol, og det med rette. Været er ofte stritt her ute, og denne vinteren har vist hva den er god for. Men i dag holdt vinden pusten mens kong Neptun seg tok fri fra røringa i havet. Bildene viser riktignok en værvimpel som står rett ut, men den må være laget av veldig lett materiale for det var utvilsomt slik det føltes. Eller hva kan vel jeg si om det? Denne turen har jeg stort sett sittet inne og slitt kontorstolen.

Dagens happening krevde trykkløst anlegg, så da kom også fakling på dagsorden 

Men like full, i dag blåste det ikke nevneverdig og det gikk an å få gjort unna værkritisk arbeid vi har ventet lenge på. Det var vind i orkan styrke i natt, og det skal ikke bli stort bedre til natta igjen, så det lille vinduet var kjærkomment. 

Plattformsjef og byggeleder ser til at det hele går rett for seg

Det ville jeg også, så jeg klatret opp til dem og holdt dem med selskap

Det kritiske løftet gikk ut på å få siste seksjon av eksosrøret på plass. Det gikk fint som bare det. Det gikk på 1-2-3

Ingenting å si på dimensjonene

I kveld venter uværet igjen. Men på fast installasjon er det ingen sak, for det er bare så vidt man kjenner bevegelse selv om stormen pisker. Problemet med å være på denne saken i storm, er at plattformens innvendige utforming minner fortsatt såpass mye om en båt, at jeg sliter med å sette fra meg ting ukritisk, og bare godta at sjøsikring ikke er nødvendig. Rart med det. Årene på båt har satt et visst preg. Miljøskadet ville vel noen kalt det. Men det kan være det samme. Jeg tjorer fast det som tjores fast må.

En snøprinsesses dagbok

Blinkskudd fra i fjor i Japan

Sitter offshore og funderer over hvor det ble av vinteren. Jo, jeg er klar over at det har vært mye vinter mange steder. Det forteller Facebook villig vekk. Men for min del. Jeg har ikke hatt stort til vinter i år, og nå sitter jeg altså her ute i det blå, langt fra snø og fjell og ferieglede. Vinteren er selvfølgelig ikke over, men jeg frykter at jeg har snytt meg selv for pudderføret i år. For jeg innser jo at jeg selv velger hvor jeg vil være når. Bortsett fra når jeg må tjene til livets opphold da. Da må jeg være her. Sammen med denne karen som står og glefser i messa.

Kvitebjørn forteller om årets vinter mens jeg tar bilde

De få skiturene jeg har hatt i år, har vært på temmelig råttent føre, så lurer på om jeg faktisk brukte litt for mye av min tildelte skikarma i fjor. Hadde en uforglemmelig tur på Svalbard på vårparten, tidenes timing i Alpene på forsesongen, og ikke minst var jo Japan innertier. I retrospektiv modus kom jeg over dagboken jeg skrev i fjor til mine kjære kollegaer på laben på Siemens, som måtte sitte der og labbe rundt, mens jeg boltret meg pudderhimmelen. Passet på å sende dem oppdatering midt i beste arbeidstid, gjorde jeg og. Kjente jeg fikk smake min egen medisin nå, så deler det fordi det er et perfekt eksempel på hva man ikke bør gjøre hvis man er redd for at Karma kommer og biter en i stussen, fordi det er flåsete til gangs og litt fordi det er en og annen vittig betraktning om dette merkelige landet, Japan.

27. januar

Kjære dagbok. Nå sitter jeg på flyplassen i Tokyo med juiceflekker på genseren og en nyskadet iPad. Men synes ikke det har noe som helst å si fordi jeg kom akkurat at til å tenke på at jeg ikke skal på jobb imåra!

27. januar

Kjære dagbok. Nå er jeg framme i Niseko. Her er brøytekantene like høye som busser, og høyere skal de bli!:D

http://360niseko.com/blog/niseko-snow-report-27-january-2013/

28. januar

Kjære dagbok. I dag var jeg ikke på jobb. Ikke i nærheten en gang. Sto heller på ski, og det var det vel verdt! Det var så fint det! Det var helt fantastisk faktisk. Det var så mye snø at to personer druknet i den i går - bokstavlig talt. Dette er en gal, gal verden, og vi passer akkurat inn;D

29. januar

Kjære dagbok. I dag var jeg heller ikke på jobb. Det angrer jeg ikke på. Vi har skålet og jublet for det flere ganger i dag. Føles helt riktig og ganske viktig. Etter en tur opp på en vulkan med fabuløs kjøring ned igjen spiste vi pizza og drakk øl. God øl. Synes det er bedre enn kontor og lab tilsammen. Og så fikk jeg pannekaker og bacon til frokost. Helt greit det og. Japan er stilig, hvis jeg ikke har nevnt det før! Her stikker kelnerene og handler for deg hvis du trenger noe og så har de setevarmer i doringen! De har også powerful deodorization i do, samt dusj og føn!:-o Har ikke turt å prøve det ennå, men det blir! Nå er det straks duket for afterski. Merker at livet ikke går meg i mot:D

30. januar

Kjære dagbok. I går kveld, eller rettere sagt natt, skrev jeg jevnlig stikkord til dagens dagbok, men ser at notatene er helt ubrukelige! Gutta gikk opp til jägerprøven (med oss andre hakk i hel) og de førstnevnte hadde en stygg slagside i dag. Det toppet seg vel da RM spydde i gondolen! Jeg holdt meg selvfølgelig på matta, kjære dagbok, fordi det snødde noe helt hinsides!

Snøen fra i går var vel verdt å ditsje blant annet jobben for. Etter at de syke hadde kasta inn håndkleet ble det mye god kjøring! Fikk også lagt en genial plan for påska. Den innebærer en fantastisk tur. Håper han jeg skal lure med meg på tur trener hardt.

Også lurer jeg på om de på jobb fortsatt vil ha dagbok fra meg. Fikk så dårlig respons i går, kjære dagbok. Har egentlig mye å fortelle om i dag, men kan jo ikke trekke det ut i det kjedsommelige heller. Det mest oppsiktsvekkende jeg bidro med var definitivt å lage en slags snøengel face down uten en tråd. (Kom som konsekvens av et altfor varmt utendørs bad.)

Kommentarer fra mine stakkars ofre:

'Ja til oppdateringer! Nei til håning av vårt kjedsommelige liv her på jobb... '

'Vi ska itj vær nå dårliger enn det vi. Så imorra har vi nakendag, med et herlig innslag av Midel 7132,1stk forvirra polakk, 2stk sannsynligvis skremte brasilianere, Torkel (så fremt at ingen er syke hjemme) og mæ sjøl. Og det blir nok ingen snøengler facedown for å si det sånn. \o/'

31. januar

Kjære dagbok. I dag skal de ha nakentorsdag på jobb. Skulle ønske jeg var der. Men det er jeg ikke. Ikke i dag heller. Jeg brukte heller dagen på ski jeg, og det feires nå med dagens andre lunsj. Lite slår en gedigen aussieburger og øl etter at man har herjet i snøen hele dagen! Nå ble dagbokskrivinga avbrutt av tidenes tørreste vits som vi måtte skåle for (..for å i det heletatt klare å svelge unna) ;p Håper forresten at de har det varmt på laben i dag, og så gleder meg til bildeoppdatering!

ps. glemte å fortelle noe trist. Møtte en dårlig fotograf i dag og mista håndtaket til sekken min:( Håndtaket ble sist sett til lunsj på dette bildet..

'Har itj kunna vært en japse som tok bilde her hvertfall'

1. februar

Kjære dagbok. I dag er det fredag, tror jeg, men det blir ikke mer helg enn dette uansett, så jeg tar ikke fri fra skikjøringa, som jo er hverdag her. Skidagen i dag ble riktignok litt amputert av dårlig sikt, men dårlig ble den på ingen måte. Vi endte med å kjøre ut av skisenteret og ned på baksiden av fjellet. Der fant vi noen varme kilder å bade i:D Helt greit det og!

2. februar

Kjære dagbok. I dag er det katastrofale forhold. Det er så ille at jeg var den eneste som ville på ski! Jeg prøvde å friste med at vi kunne leie carvingski og regnjakke, men klatrehallen vant.. Kan for så vidt leve med det. I ettermiddag blir det spa og sushikurs.. Det er iallfall en midlertidig plan. Bra blir det sikkert uansett og det som er enda bedre er at det snør som et uvær nå:D

I går skrudde vi på tven. Så mye lys og lyd har jeg ikke sett på en gang siden jeg var i Las Vegas. Det var morsomt de to første minuttene. Etter det var det bare veldig slitsomt.

Det er mye annet i dette landet som på en god dag kan beskrives som uvant. Ta for eksempel snacksen. Vi kjøper noe som klart er i potetgullsjangeren og ender med ostepop som smaker honnikorn, usaltet potetgull og noen kuler som smaker en blanding av fiskeboller laget på fiskeslo i karrisaus og rumpe.

3. februar

Kjære dagbok. I dag skulle vi vært på cat-skiing, men det er rett og slett for stormfullt. Ille er det ikke for det er blitt kaldt igjen, OG vi har kommet oss ut på ski i snøkaoset!

Gårsdagen endte med at vi bestemte oss for å hive oss på alkoholbølgen inne i byen og kjøre daiko tilbake. Dvs at man får en taxi og to sjåfører og bilen sin med hjem. Det gikk ikke helt etter planen så vi tok to taxier hjem. Det neste som ikke gikk helt etter planen var at vi lot husnøkkelen ligge igjen i bilen. Lurt. To ble med den ene taxien tilbake mens vi andre sto ute i vinterstormen og ventet. Heldigvis fant vi et verktøysskjul å søke ly i:p Etter 40 minutt kom de tilbake med bilen!! For et sirkus!

Waiting for the rescue

Det eneste som kom godt ut av den taxituren var en såkalt god historie og at jeg sitter igjen med et litt rikere japansk ordforråd: Lefto og laito Altså, left/right - hvis det var noen tvil.

Noe annet som også er av ganske stor underholdningsverdi er å dusje offentlig. I dette landet skal man nemlig sitte på en bitte liten krakk foran et speil og dusje seg. Hele dusjsystemet er lagt opp rundt dette, så for en lang person er det ikke mulig å stå oppreist og samtidig dusje hodet. Krakken har også et fiffig lite fisehull. Iallfall tror vi det er det det er.

4. februar

Kjære dagbok. I dag har det bare snødd og snødd, og vi har bare kjørt ski ski ski. Og så har vi en bursdag å feire, så i dag er det dårlig med tid allokert til dagbokskriving. Men før jeg gir meg må jeg fortelle at jeg endelig har våget meg på å prøve dofasilitetene her til lands! Det tok sin tid å prøve alle knappene, men bedre underholdning på do skal du lete lenge etter! Har aldri ledd så godt og så lenge alene på do;)

Håper de andre koser seg på jobb, mens jeg drikker champis:D

5.februar

Kjære dagbok. I dag så det ut til å bli en dårlig dag. Uværet har virkelig meldt seg og nesten hele fjellet er stengt. For å gjøre dagen litt mer spennende og verden et litt mindre trygt sted, leide rampen seg brett og troppet opp i gondolkøa som var lengre enn et ondt år. Men det var det verdt. Det er så mye snø! Så latterlig mye snø! Og den er så usannsynlig lett at det er vanskelig å ikke kose seg glugg i hjel.

Ine med gopro og snøsprøyt, og Rolv Marius og meg i bakgrunnen

Jeg har egentlig ikke tid til lunsj i dag, men det har alle de andre så da blir jeg ikke gående sulten i dag heller.

6. februar

Kjære dagbok. I dag er jeg glad jeg er skikjører. Og jeg er glad jeg har tatt fri og dratt på ferie til Japan. Det er akkurat her jeg skulle vært i dag.

7. februar

Kjære dagbok. I dag holdt jeg på å glemme at jeg ikke skulle på jobb. Ikke det at jeg hadde tenkt meg på jobb, men det har kommet noe sedvanlig over det å dra ut på ski hver morgen. Pannekaker til frokost og varme kilder på afterski er også hverdagslig blitt. Det er fint, men litt dumt også. Tørr ikke tenke på hvordan det blir å komme hjem igjen. Blir nok som å få seg et kraftig slag i ansiktet. Men nå vet jeg ikke hvordan de har det hjemme heller da. Eller, å kalle laben hjemme er vel i drøyeste laget.. Uansett mener jeg bestemt at jeg ble lovet oppdateringer, men det har det vært smått med. Noen morsomheter/ viktig info og litt statistikk hadde jo vært veldig nyttig også, siden jeg skal jobbe der i åtte fulle arbeidsdager når jeg kommer hjem. Det kan jo hende at hver dag er en fest der også, sånn at jeg bare kan glede meg..

Vårt kjære fremkomstmiddel når ski eller skiheis ikke gjorde susen

Men når sant skal være sagt har dagen i dag egentlig ikke vært noen festdag så langt. Det blåste så mye at heisen begynte å plystre. Det likte de andre lite godt, så det ble en fryktelig kort skidag! Kjørte i et artig lite anlegg da, med bra skog å kjøre i og åpne varme kilder rundt omkring. Ganske spektakulært. Bare synd det tok slutt så brått.

POW

8. februar

Kjære dagbok. Først av alt må jeg bare beklage at jeg ikke fikk skrevet i går. Men det var egentlig bare for å være snill, alternativt for å ikke være slem.. (med de stakkars labrottene som måtte på jobb og ikke fikk ta del i en helt ubeskrivelig overordentlig fantastisk dag med meg og de andre apan i Japan.) En annen grunn var selvfølgelig også at jeg ikke klarte å få presset det inn mellom pudderkjøring fra en annen verden, kulinariske opplevelser og dupping i varme kilder på Hilton. Men nå er det helg, så da er alle fornøyde og blir sikkert bare glade på mine vegne. Og det som er best av alt er at snøen i dag overgikk gårsdagens med høye kneløft! Vi har hatt en så vanvittig fin dag at jeg har ikke ord. Det som er litt trist er at de andre dro i morges og det bare er Ingvild og meg igjen. Ja, trist for dem altså! Nå sitter vi på bussen og har afterski med øl og gode greier. Her er det klasse!

Ingvild i en enestående skiheis siste dag, med meg hakk i hæl

10. februar

Kjære dagbok. I natt sov jeg i seng for første gang siden vi kom hit. Det var rart og litt skummelt. Vi delte vår bekymring for risikoen for å ramle ut. Heldigvis gikk det bra med oss. Kun dyna mi led den skjebnen i løpet natta. Skade til tross, jeg trekker konklusjonen at matter er oppskrytte som liggeunderlag.

Nå har jeg akkurat satt siste sving på japansk snø for denne gang. Nok en fantastisk dag med fresjt urørt pudder, og til og med innslag av litt booting opp på toppen bak anlegget som har vært avstengt en stund:D Måtte riktig nok ta turen alene, men det var det vel verdt! Ensom ble jeg uansett ikke. Det var langt flere ivrige sjeler i samme ærend enn jeg kan si jeg setter pris på. Skulle faktisk gjerne vært litt ensom der oppe og hatt snøen for meg selv! (..med unntak av at det alltids er greit med en og annen som kan komme en til unnsetning om ulykka er ute.)

Nå bærer det straks til Sapporo, hvor det er duket for snøfestival. Spennende.

Snø i uvante former i Sapporo

11. februar

Kjære dagbok. I dag skal jeg ikke på ski. Ikke på jobb heller. Det med jobben føles egentlig helt greit i dag også. Sitter i skrivende stund på et saktegående ekspresstog på vei inn til Tokyo. Hva er dette med at Japan er kjent for lyntog? Japan er også kjent for å være übermoderne, men gjett hva vi fikk høre da vi spiste middag i går! New kids on the block!! Ah, nostalgi! I tillegg hadde de en spå-automatdings på bordet som, når det kom til stykke, også var en tilkallingsak. Måtte jo selvfølgelig prøve alle knappene. Da ble det fart på sakene gitt. Ja, servicen er en annen her enn hjemme gitt. Måtte ta en telefon til SAS i går da vi plutselig oppdaget at de hadde bevilget oss 29 timer i Køben på vei hjem! Etter at motviljen hadde lagt seg og de hadde rukket å bygge et nytt fly til oss mens vi sto på hold (til en formue pr. min.), fikk de orden i sysakene og vi slipper unna med en normalt lang layover og kommer hjem nesten ett døgn tidligere.

Verdens travleste lyskryss

12. februar

Kjære dagbok. Nå sitter jeg og spiser frokost ved det som sies å være verdens travleste lyskryss. Hadde tenkt å telle mennesker, men rekker bare å telle noen få, så da er det liksom så liten vits. Jeg får bare tro på at tusenvis passerer hvert annet minutt og at det i løpet av dagen har over en million krysset gata! Tokyo er travelt, men veldig stille og på mange måter systematisk. Følte det som jeg gikk rundt i en stumfilm i går kveld. Er egentlig ikke så fryktelig stille, men innså plutselig at jeg forventer en hinsides bylarm med så mange lysende skilt med krusseduller jeg ikke forstår, høyt og lavt. Tuting er jo varemerke for asiatiske storbyer, eller egentlig byer generelt, men det er fullstendig glemt i denne byen.

I går kveld tullet vi oss fjonge signaturdrinker i femtiandre etasje med en brilliant utsikt over Tokyonatten mens nordmenn flest jobbet (eller hang ved kaffemaskina) hjemme. Jaggu er det forskjell på folk.

Japansk gravsted

14. februar

Kjære dagbok. Nå har vi endelig vært litt på vidvanke, ganske lost in translation, egentlig. Akkurat som bestilt. Det er mangt man kan gjøre feil, og vi tråkket nok i flere salater enn vi var klar over i går. Å gå seg bort på en gravlund er en ærlig sak, å ikke klare å kjøpe riktig subwaybillett, selv etter et voldsomt strev, er en smal sak, men å sitte på restaurant med gamle menn som stadig får en ny pike ved sin side, er en sak jeg ikke helt vet hva jeg skal si om. En underlig middagsopplevelse var det på alle måter. Kelnerne og kokkene ropte høyt i kor hver gang noen kom inn og maten vi fikk ville mulig ha mettet et spedbarn. Pengene vi la igjen for noen skarve gram fisk og litt rå, røkt løk med salt ville vært nok til å mette et middels stort u-land. (Men det sto for så vidt i stil til opptakten til det hele, som var sterkt preget av ekstravaganse av type spa, dyre cocktails og panoramautsikt.) Etter andre forsøk på middag og ny rekord i mottak av varme kluter på én dag - en dag full av kultursjokk, kronet vi verket med å ramle avgårde på karaokebar, til stor underholdning for oss selv!

Asias favoritt - karaoke

I dag har ting vært mer på det jevne. Jeg sett på sumobrytere som koster gulv, fått softis med bønner og kjørt heis i 36 km/t opp i verdens høyeste tårn. Det er da også noe.

Litt av Tokyo

15.februar

Kjære dagbok. Hjemreiser er kjedelige greier. Men drar man avgårde og har tenkt seg hjem igjen, er det vel strengt tatt et nødvendig onde. Nå er det bare å skynde seg å vende seg av med ekstrem høflighet (ikke det at jeg har vært utøvende part..), den overdrevne ekstraservicen på Tokyo's uptown toaletter som går alle andre do en høy gang, automatiske dører på taxier, fiffige greier som Eiffeltårn-ripoffs som er høyere enn originalen og erteposer til hodepute. Sistnevnte blir neppe savnet, når jeg tenker meg om.

Straks boarding nå, så da er det over og ut med denne ferien! Og over og ut fra meg ..i denne omgang:)

Eiffeltårn-ripoff - høyere enn originalen