lørdag 12. april 2014

På Finnmarksvidda - dag 14

Nå har påska meldt sin ankomst her oppe i nord, og den omfavnes! Siden vi fortsatt har noe som kan betegnes som altfor god tid, har vi det ikke travelt med å komme oss avgårde. Nå sitter vi i solveggen på Jotka fjellstue, hvor vi også har overnattet, nyter livet, drikker kaffe og underholdes av de andre gjestenes stress med å komme seg på tur.



Og når man skal på tur er det viktig med riktig fokus. Og mat føles ofte som både viktig og riktig, det er ikke til å stikke under en stol. Her på huset tørker de sitt eget reinskjøtt, som er ettertraktet vare. For en snøscootergjeng, som returnerte etter en liten halvtimes kjøring, ble dette kjøttet så viktig at sønnen ble igjenglemt! Men sønnen viste seg å være såpass viktig at de hvertfall tok seg bryet med å snu!



Siste natt i telt oppe på vidda var, som natta før, en vindfull affære. Men heldigvis har vi vært ute i langt kraftigere vind tidligere, så vi gjorde oss ikke mye av det. Vidda bydde på sol og minusgrader i nydelige omgivelser, og det er ikke mer som skal til før det er trivsel og glede. 


Å komme og ta inn på ei koselig fjellstue er også noe for seg. Det er luksus. Rett og slett. Fyr i peisen, hjemmelaget, kortreist gourmet, hjertelig vertskap, en solvegg med faktisk sol i og god stemning. Jotka har alt dette, og er den desidert triveligeste hytta vi har vært innom her i Finnmark. Det er riktignok den eneste vi har sovet på, og det hadde nok også vært et bevisst valg hadde vi visst det vi vet nå på forhånd. Flaks, kalles vel det. 

fredag 11. april 2014

På Finnmarksvidda - Camp 11

Skrevet 9. april

Det skal ikke stå på variasjon i underholdningen på denne skituren vår. Det det meste, og beste omhandler selvfølgelig ski, men i går sto noe ganske annet på dagsorden. Vi skulle nemlig melde oss til politiet som mistenkte i en ulovlig grensekryssing over til Russland.


På lensmannskontoret i Karasjok ble vi møtt med et smil og et 'da må jeg vel arrestere dere, da'. Men så viste det seg at vi ikke var å finne i registrene, så da ble ingen annen  umiddelbar aksjon tatt enn at politimannen ringte Finnmark rundt for å prøve å nøste trådene. Etter lenge og vel, hadde han enda ikke funnet syvende far i huset, som han så fint kalte det, så vi ble pent nødt til å gå med en åpen invitasjon til å returnere. Etter lunsj ble vi oppringt og innkalt til avhør. Et hyggelig avhør, vil jeg påstå, til tross for at jeg ble titulert med storforbryter mer enn én gang. Etter at vi begge hadde nekta straffeskyld og forelegg, kunne vi gå derfra med håp om at saken blir henlagt så fort politijuristen har sagt siste ord.

Turen gikk derfra og opp på den sagnomsuste Finnmarksvidda, med knusk tørt telt, fluffye soveposer, nye rasjoner og rene sokker. Kort fortalt, hele fantefølget og alt av vedheng hadde fått en ny vår etter en natt på hotell.

Karasjok var for øvrig en veldig positiv overraskelse med koselige omgivelser, veldig hyggelige mennesker og en serviceinstilling jeg sjelden har opplevd maken til. Så egentlig var det litt synd at vi hadde det så travelt med å komme oss til fjells. Men sånn er det nå en gang bare.


Og jeg kan heller ikke si at det er noe vi angrer på. Vidda har vist seg fra sin aller beste side med glitrende solskinn, perfekt blå ekstra-føre og i går ettermiddag var det ikke så mye som et vindpust! 


Her vi nå ligger, oppe på det snaueste snaufjellet, blåser det ganske godt, så i ettemiddag bygde vi turens første levegger. 

Bortsett fra vinden har turen fått en ganske annen karakter. Vi følger oppstaket løype, det er betjente hytter langs ruta og vi har fryktelig god tid. Den praktiske og fornuftige havregrøten er byttet ut til fordel for pannekaker, egg og bacon, og vi har planer om nesten eviglange lunsjer og staselige middager. Dagens meny var viltgryte og sjokolademousse. Kan ikke klage over teltlivet da!


mandag 7. april 2014

I grenseland - 'Camp' 9

I grenseland har vi lært oss å trø varsomt. Lovlydighet er en dyd, og den tar vi på alvor.


Hva det stoppskiltet gjorde der ute i skogen, var ikke godt å si. Men like fullt, vi tok det på alvor.

Men dess nærmere grensa vi kom, dess verre ble det å vite hvordan man skulle forholde seg. 


Og her strandet vi. Vi hadde tatt oss fra den ene sida av Finland til den andre, gått Lappland på langs i stadig motvind og i lappekastmønster. Lappekast sies å ha blitt oppfunnet av samene, så det passer jo riktig så godt, selv om de er bedre kjent som kick-turns på moderne norsk (slik man går sikk-sakk opp bratte fjellsider).

Vi strandet kun i noen timer før vi tok oss over grensa til fedrelandet, og har nå tatt inn på flott hotell i Karasjok, hvor vi flotter oss. 


Vi har til og med vaska oss. (Dette er altså et klassisk før-bilde.)

Rene og pene skal vi melde oss til politiet i morgen, og forhåpentlig starte på sjarmøretappen Karasjok-Alta, som gjerne omtales som Finnmarksvidda på tvers.

søndag 6. april 2014

I grenseland - Camp 8

Det har vært mange grensekryssinger på denne turen. Grenser av ulike slag. Her har noen vært så ålreite at de har bygd en bru over gjerdet. Mindre styr det, enn med grinder, eller gjerder uten hull. 


Og nå er det ikke lenge til vi skal krysse ei riksgrense igjen, og komme oss hjem igjen. Vi er knappe to mil fra Norge. Og godt er det! Vi holder nemlig på å gå tom for sjokolade.


Det er ikke dårlig planlegging som er syndebukken her, men ren og skjær uflaks! For noen dager siden presterte vi å miste snacksposen vår, med all slags godsaker, og tusenvis av kalorier gikk tapt. Da var sorgen omtrent like stor som Gammes glede over å finne godteriet sitt, for de som har sett det. Flaks for oss, så hadde vi fordelt risikoen, så alt var ikke tapt. Vi hadde en liten minnestund for Atles spork som ble med i dragsuget, sånn at livet kunne gå videre.


Veien videre tok oss i går opp på fjellet i tett snødrev. Det føltes ganske meningsløst å karre seg opp bakkene når man ikke så hånden for seg, men i det vi kom opp i høyden lettet været, og utsikten ble verdt strevet og vel så det. Det er fint å komme opp i høyden etter dager med skoger og sjøer.

I går fulgte vi, for første gang, en bestemt plan vi hadde lagt, til punkt og prikke, og kom fram til ei turisthytte vi hadde siktet oss inn for overnatting. 



Slitne og sultne etter en lang dag, med ei hytte som eneste mål for øye, så kan dere tenke dere hvor stor skuffelsen var da hytta var låst!


For å si det sånn, så gikk jeg ikke løs på graving av kuldegrop med liv og lyst i går kveld. Men teltet er heldigvis såpass fint at det tok ikke lange stunden før alt var greit igjen. Det å bo i hytte er egentlig en uting for oss, for så fort vi kommer innendørs, ser det ut som en sprengladning har gått av. Alt vi eier er spredt over alt. Så heldigvis ble det ingen hytteovernatting, ei heller rotebilder å vise fram.



I løpet av dagen har vi kommet oss ned av fjellet igjen, og terrenget er forsatt utilgivelig kupert. Smale, bratte spor har kun én fornuftig forseringmetode: Av med skiene, og klyv. 


Jeg mener bestemt jeg fikk strenge blikk av Nansen fra skiene der jeg gikk med dem i hendene. Men jeg mener like bestemt at han ikke har belegg for å kunne si noe. Det var tross alt han som anbefalte Scott å ikke ta med ski til Sydpolen.


fredag 4. april 2014

I Lappland - Camp 6

Dagen i dag hadde, ikke overraskende, et og annet overraskende moment. Dagen startet lovende, og alt tydet på at værmeldingen, som lovet sol og ingen vind, skulle slå til. Men på et eller annet sted bristet det, og motvinden satte inn, selv om vi gikk stikk motsatt retning av det vi gjorde for to dager siden, da vi også hadde vinden midt i mot. Atle mente at værgudene hadde glemt å sjekke værmeldingen, og vi slo oss til ro med det som forklaring. 

Hva som ventet oss der sporene sluttet for vår del, ante vi lite om. Vi visste at vi ville møte asfalten, og at finnene etter sigende ikke reiser øst-vest på snøscooter, men kun i lengderetning (hvilket er mye av forklaringen til liten progress i bredderetning), og at det derfor var et skjær i sjøen for oss i forhold til å enkelt kunne ta oss til Karasjok. Men at vi også skulle møte eneste fastboende i området, som også var ute å gikk på ski akkurat da vi trengte å finne noen å spørre om hvor veien burde gå videre, er sånn som ikke skjer. Det sies at den dyktige har flaks, så da antar jeg at det er flaks at vi er dyktige. 


Rainer (med forbehold om skrivefeil) har bodd her oppe i 10 år, og kunne fortelle oss at det ikke var tilrådelig å kave seg vestover med ski og pulk. Han kunne også fortelle oss at bussen hadde gått for et par-tre timer siden, at neste buss går på mandag, og at "Nu går vi til min stuga och kokar kaffe". Greit for oss!


Stugan var to tredeler soverom, stue og kjøkken i ett, og en tredel sauna. Finskere tror jeg neppe det blir.

Han kjøpte ikke løgnen vår om at vi nettopp hadde spist, så han disket opp med en fantastisk suppe mens han fortalte om livet her oppe som jeger, fisker, fotograf, maler og pensjonist. 

Etter å ha sett på kart og fått anbefaling om å få skyss av han en drøy mil for å komme til et sted med moro å by på for skifolk med pulk, fikk vi guidet tur av hans lille rike. 

Har du kjørt snøscooter før? Har du? Har du? Har du ikke? Vil du? ..og et stort glis bredte seg om munnen min. 


Så da ble det kjøring rundt på innsjøen til det var på tide å pakke oss og alt vi eier inn i hans Fiat Punto. Det gikk med et nødskrik. 


Her sitter jeg i fosterstilling sammen med pulker, bager og ski, og har det tilsynelatende helt greit.

Det ble ikke rare marsjen i kveldinga i den evinnelige motvinden etter ankomst nytt startsted, men vi gjorde storstas på oss selv allikevel med musikk og irish coffee, mens vi ventet på at dagens festmåltid, torskegryte, godgjorde seg.



torsdag 3. april 2014

I Lappland - Camp 5

Når man er utendørs og stort sett bare har tenkt å være akkurat der, blir været en viktig faktor for trivsel, framdrift og aktivitetsnivå. Vi har stort sett hatt tørt, kaldt og pent vær. Men i går hadde vi i tillegg verst tenkelig type vind. Nemlig motvind, og det av en skikkelig stri type. Vinden fungerte ganske nøyaktig som en tredemølle: Samme hvor mye vi tok i, slet og kavet, sto vi på stedet hvil. Det var padde flatt, men allikevel ga ikke skismøring god nok friksjon til å avansere opp mot vinden.


Eneste utvei var å klistre på feller, og heldigvis gjorde det, om ikke underverker, så i alle fall noe for fremdriften. Etter fire timer der vi gikk det vi kunne og ga det vi hadde, hadde vi kommet oss en drøy mil avgårde, til en hytte vi hadde sett oss ut som et brukbart stoppested for lunsj. Hytta var ubetjent, men lunsj ble det, og middag og frokost med. Fullstendig utslitt, småsyk og tom for vilje, var valget enkelt. En lang natts hvile og tidlig morgen ville gjøre underverker for neste dag.

Og det gjorde det også! Et perfekt valg i så måte. I dag var vi oppe før seks, vinden hadde løyet og sola strålte. Tradisjonen tro, bestemte vi oss ganske kjapt for å ikke følge dagens plan om å gå korteste vei til dit vi hadde tenkt oss, men heller gå en omvei. 


For å gjøre en lang historie kort, fant vi ikke de scootersporene vi hadde håpet å finne, så da ble omveien gjennom de finske skoger bare en del av veien som egentlig skulle gått på en av de tusen sjøene. Ja, vi er fortsatt i Finland, nærmere bestemt Lappland. Heldigvis er veien målet for denne turen, som det populært heter, så vi er godt fornøyde med dagen. Nå bor vi på en liten øy i en stor innsjø vi har tilbragt nesten tre hele dager nå.


Et vakkert sted som sikkert er like flott sommer som vinter. Kan tenke meg at dette er et padleeldorado på sommeren, selv om jeg ser utfordringen med å komme seg hit med en båt i bagasjen. Men det finnes helt sikkert alternative ruter av den mer trivielle arten, hvor risikoen for å bli internasjonalt ettersøkt er betydelig mindre.

Dette blir sannsynligvis siste natt på innsjøen, men morgendagen kjenner ingen. Vi er ni kilometer fra et delmål vi ikke aner om det går scooterspor fra. Og vi er prisgitt disse sporene, for snøen utenfor et pill råtten med en skare som ikke bærer. Alternativene vi har er enten å finne et spor som ikke skal være der, finne en form for transport eller legge om ruta. 

onsdag 2. april 2014

I grenseland - Camp 3




Nå har vi vært på tur i tre dager. Å påstå at det har vært tre begivenhetsrike dager, er ingen overdrivelse.

På dag 1 skjedde det for så vidt ikke noe voldsomt oppsiktsvekkende, men da var det å endelig være på langtur igjen, nok til å skrive hjem om.

Men oppdateringen fra i Camp 1 har på mystisk vis forsvunnet et sted på veien fra min mobil til det store internettet. Måtte sende over russisk nett, så det kan jo ha noe med saken å gjøre. 


Her er camp 1 akkurat rigget, og selv om det er nesten tre år siden Atle og jeg rigget en camp sammen sist, satt det i fingerspissene hvem som skulle gjøre hva. Rutiner er flotte å ha på tur, ingen trenger å forklare, eller forsvare, for den saks skyld, hvorfor man gjør som man gjør. Man bare gjør ting slik de skal gjøres.

Vi har hatt mye å gjøre med kamuflasjekledde menn på denne turen, på godt og vondt. 


Vårt første møte med landets voktere var på Gjøkåsen, som var startsted for turen, hvor vi fikk kaffe og et lykke til på ferden, før vi la i vei.


Et kort stykke på vei traff vi på et par grensejegere på tur som stoppet for å slå av en prat. Til forveksling lik de mange grønnkledde jeg betraktet på litt lengre avstand for en måneds tid siden i Kabul. Snøscooteren var eneste klare forskjell før de begynte å prate. De viste seg å være riktig så hyggelige, og han ene møtte vi igjen på Treriksrøysa dagen etter, der han og kollegaen satt med kaffen klar til oss. 


Vel oppe ved Treriksrøysa etter et klyv, som selvfølgelig var mye brattere enn bildet tilsier. Fun fact om dette stedet er at det er det eneste stedet i verden hvor tre tidssoner treffes.



Skikkelig påskestemning med kaffe på kjelen og pølsegrilling. Legg merke til kaffefilteret, som visstnok er et gammelt grensejegertriks.

Etter en god pust i bakken, bars det videre over til Finland, og det over stokk og stein. Ski og pulk er fine hjelpemidler, men turen ut av Norge og et stykke inn i Finland, var i grenseland av hva pulkene ville være med på. Jeg kan melde om at de finske skoger ikke bare er et begrep, men en faktisk greie de har har oppe.


Fornøyd med å være i Finland, og å akkurat ha funnet første tegn til finsk bosetning, og fraflytning. 

Etter å ha slått camp igjen, andre dag, fikk vi et overraskende besøk. Det var de finske grensevaktene som kom på oppdrag fra Norge for å finne oss! Det var nemlig mistanke om at vi hadde gått over grensa til Russland, så vi måtte gi fra oss alt av personalia, og bedyret i samme anledning vår uskyld. Men det kan ikke ha hjulpet nevneverdig, for i går ettermiddag fikk jeg telefon fra grensevakten om at forholdet (et skispor, nærmere bestemt en tupp eller bankende på ei ski, hadde vært 30 cm over grensa til Russland) var anmeldt med oss som mistenkte. En helt absurd, og veldig alvorlig situasjon å havne i.


Dagen i dag, foruten den nevnte telefonsamtalen, har vært riktig så fin. Det har flatet ut, været har vært pent, men litt skiftende og vi har gått langt. Hadde egentlig planer om å loggføre dagens distanse hver dag, men vi er best på å måle i luftlinje, og det er ikke mye verdt når man går en stor 'V' den ene dagen etter den andre. Men som sagt, i dag har vi gått langt.