mandag 30. juni 2014

Etappe 10-13: Isola Maddalena - Capo Testa - Isola Rossa - Sennori - Sassari (kanskje 17 mil)

Heite piker under solen

Jeg skulle gjerne skrytt uhemmet av Sardinia, men så langt er det langt mellom perlene. I alle fall på sykkel. Det trenger ikke nødvendigvis være Sardinias feil, og det er kanskje urettferdig å gi øya, som så mange digger, skylda for at vi ikke helt har knekt koden. Og for at vi har drasset med oss syklene og tråkker rundt her i juni, midt under sola når den står på sitt høyeste samtidig som alle de andre turistene også har funnet veien hit. 

Kjærkommen skygge



Én ting er at syklinga ikke er så fin, en annen ting er at resten ikke er ustyrtelig vakkert heller. Når det er sagt, skal det også nevnes at jeg knapt har et bilde som beviser den påstanden, så den er høyst subjektiv, og mulig noe feilaktig. 



Vanskelig strandtilkomst stopper ikke oss


Men syklinga har faktisk ikke vært en sann glede. Tro det, og forstå det, den som kan. Men heten og hissige bilister drev oss til vanvidd i går, så den eneste løsningen vi så, var å sette punktum for syklinga. Én gang for alle, trodde vi, og fikk haik med en lastebil. 

Ut på tur, aldri sur...

Men etter få kilometer med skyss, fant vi ut at det egentlig bare var et komma, og satte oss på syklene og tråkket på. Trafikken ga seg noe, da vi, taktiske som vi er, stakk ut mens sardiner var inne og sov i siestaen sin. Og ved endt dag, godt oppe i bakkene, sto det over fem mil på computeren selv om den siste spikeren egentlig var dælja i kista sånn rent sykkelmessig. 

Påan igjen


Før vi tok motet til oss i går og startet på bakkene vi hadde cruisa ned dagen før, spurte vi en gammel dame om veien vi hadde i vente, og fikk det sedvanlige svaret at, nei dit er det ingen bakker, piano-piano. Men så kom det oppsiktsvekkende innsiktsfulle: Nå har jeg da heller aldri syklet det strekket, men i bil er det problemfritt. Samtidig la hun til at det er ingen som sykler her i juni. Det er ikke helt sant, for vi har sett en og annen annen idiot drive med det samme som oss. Men det er søren meg ikke mange. Den gamle damen mente vi ville ha det bedre om vi holdt oss på stranda enn om vi syklet opp og bort fra stranda gjennom utallige serpentinsvinger. Og det er mulig hun hadde rett, men ved veis ende fikk vi belønning. For perlene finnes selv om de til nå har vært godt gjemt og slitsomme å ta seg fram til. 

Morgenstund

Ikke bare vi som er tørste

Vingården vi overnattet på lå oppe på en høyde med utsikt over havet, og var fint som bare det. Allikevel klarte Hege å lire av seg at jo fint var det, men at det ikke nådde Toscana til knærne. Og det var vi enige om. Men så kom vinen, og etter hvert maten på bordet, og da fikk pipa en annen lyd. Vi forspiste oss gladelig og kåret måltidet, basert kun på særs lokale råvarer, til turens beste! 


Vårt ringe hjem en stakket stund

En hel kake ventet oss til frokost etter et etegilde uten sidestykke kvelden før




fredag 27. juni 2014

Etappe 8 & 9: Olbia - Isola Maddalena (pluss en og annen rundtur, ca 9 mil)

Giro di Sardegna er i gang, men øya har slitt med å overbevise, til tross for våre lettbegeistrede vesen. 

Veien ut av Olbia var krydret med for mange mennesker. Menneskene i seg selv var vel strengt tatt ikke så veldig problematiske. Hovedproblemet var at de hadde satt seg inn biler, på motorsykler, og i andre farkoster som kostet forbi oss. De fleste hadde det tilsynelatende ganske travelt også, og ikke en sjel hadde investert i en koselig, stillegående elbil. 


Uten å utbrodere utfarten nærmere, kommer det vel greit fram at det initielle møtet med Sardinia ikke var udelt positivt. 



Heldigvis lettet morgenrushet utover dagen og det ble litt lettere å være til som syklist. Om det skyldtes klokkeslett eller geografisk strategi, har vi ingen intensjon om å finne ut av. Vi bare kjører all-in på at det ikke trenger mer research. 


Når jeg nå har nevnt strategisk posisjonering, er det ikke til å unngå å fortelle om dagens satsing. I går ettermiddag, etter 6,5 mil tilbakelagt på sardinsk underlag, tok vi en ferge ut på en enda mindre øy. Planen var god den, men ikke skuddsikker. Vi skulle nemlig på stranda i dag, og hva er vel da bedre enn å våkne til regn og tordendrønn? 

Heldigvis er ikke Syden som nordiske land. Her trenger det ikke regne hele dagen, eller uka, selv om noen skyer bestemmer seg for å komme seilende og slippe noen dråper. 




Og skyforflytning har Sardinia og øyene her omkring, vist at de er gode på, for vind er også en spesialeffekt det er nok av! Den kommer i rimelig kraftige kast fra sørvest, så den som vil kan jo få gjette hvor vi har tenkt oss. Joda, vi skal sørvestover vi. Men selv om været og trafikken er noe vi lett kan klage over, var mye glemt da ettermiddagen kom med strålende sol, vi fant litt mer øde veier og så mange nydelige strender at det ble vanskelig å velge.






tirsdag 24. juni 2014

Etappe 6 & 7: Opp og ned og ut av Toscana

(Montalcino - Pienza - Montepulciano - Chiusi - Civitavecchia,  ca 9 mil sykling)




I går var i grunnen det store finaledagen i Toscana - for denne gang. For man blir ikke ferdig med Toscana. Jeg kan i alle fall ikke tenke meg til hvordan det skal kunne skje. 











Vi er faktisk ikke tregest langs veien


Tro til bakketoppbyene som vi er, syklet vi like gjerne gjennom, eller rettere sagt oppom, en tre-fire av dem. 

Montepulciano

Den siste stoppet vi i etter en strabasiøs ferd for å finne veien inn i byen. Jeg føler meg ganske sikkert at den aldri ble erobret av uvedkommende i gamledager. Men med litt hell og en god porsjon steierevne, kom vi oss til sentrum av gamlebyen i Montepulciano. Et svalende glass prosecco på Piazza Grande, og etter hvertfall et rom med utsikt og en bedre middag, gjorde at vi tilslutt bestemte oss for å like byen. Det kan også nevnes at områdets stolthet, vinen Nobile Montepulciano, var med på å rette opp det ugreie førsteinntrykket som i bunn og grunn kun skyldtes byens tilgjengelighet, eller manglende sådan. Litt tullete å holde noe slikt i mot et sted, når den gjennomgående trenden er at vi vil ha stedene for oss selv. 



I tillegg til å nyte byens goder, fikk vi gjort unna litt praktiske greier som klesvask og kjøp båtbilletter. Jada, nå skal vi snart kjøre båt! Med et aldri så lite sjumilssteg er vi nå ved sjøen, og gleder oss til å våkne på Sardinia i morgen tidlig. 

På vei ut av Montepulciano


Det har kostet oss intet mindre enn 3 mil på setet, der vi ble omdirigert som om vi var lastebiler og fikk en bonusmil på baken., og to strekker med tog inkludert et togbytte i Roma. 



Det er ikke mye stas med tog på sykkeltur, men det har sine fordeler også, for det er ikke mye stas med kjedelige transportstrekker heller. Da er det bedre å ta en snarvei. Det viktigste er tross alt å fokusere på det fine. Og det får vi nesten bare fortsette med, selv om Italia gråter. Vi har akkurat vært vitne til at Italia har blitt slått ut av VM. Men vi synes at Italia er et kult land allikevel.




søndag 22. juni 2014

Etappe 5: Siena - Montalcino (ca 6 mil)

Siena - oss: 1-1

Sist Hege og jeg prøvde å komme oss ut av Siena på sykkel endte det med fiasko. Etter tre mil med sirkling og stadige panikkanfall på altfor store motorveier, stabla vi oss inn på toget for å få slutt på elendigheten. I dag kom vi oss ut på, så å si, første forsøk! Nå høres det også med til historien at vi måtte ta i bruk et ofte undervurdert hjelpemiddel, kalt GPS. 


Selv om vi kom oss ut av byen på anstendig vis, var det ikke fritt for at også landeveien stilte med trafikkutfordringer. Men heldigvis mistet vi miniputkjøtetøygjengen etter en fire vekslinger på hvem som skulle dra lasset. 





Litt sykkelyoga er ikke til å kimse av

Montalcino skimtes i det fjerne - helt på toppen

Montalcino var dagens mål, nok en bakketoppby. Det skal sagtens sies at ikke alle var like overbevist om at det skulle bli en overkommelig dag, eller om vi i det hele tatt skulle overleve. Vi hadde nemlig lest en beskrivelse av ruta som kunne skremt vannet av den tøffeste. 





Men sterke, spreke og vintørste som vi er, ble bakkene bagateller. I alle fall sett i retrospekt, her vi nyter området spesialitet, Brunello, sannsynligvis verdens beste vin.



lørdag 21. juni 2014

Etappe 3 & 4: Giro di Chianti & Castellina - Siena

I går hadde vi lagt opp til en såkalt hviledag, siden vi er i et fantastisk fint område og bursdagen min ikke kunne gå upåaktet hen. Men det er jo en kjensgjerning at ikke alt alltid kan gå akkurat etter planen. Vi satte fra oss oppakningen, og la ut på en rundtur i hjertet av Chianti med vingårdbesøk, lokale delikatesser og en slack dag som åpenbar forventning. 



Det vi ikke hadde tatt med i regnestykket, var at disse italienerne elsker å bygge byene sine på bakketopper, eller fjelltopper om du vil, så det var ikke fritt for klatreetapper. Bakken opp til Volpaia, som i følge Lonely Planet er en hilltop town, er til dags dato den verste bakken Hege noen sinne har syklet, skal vi tro det hun sier. Men byen og restauranten bød på mat og en utsikt som var vel verd strevet. 

På vei opp og ut i det ukjent, over bakketoppbyen

Volpaia

Jeg er ikke så verst god i engelsk, men hilltop trodde jeg lett kunne la seg oversette til bakketopp, som per definisjon er en høyde som går ned på alle kanter. Men så feil kan man ta. Stigningen fortsatte i det vanvittige, etter nok mat og vin til å tynge den sprekeste. Dagens beste meningsutveksling mellom meg og Hege fant sted et godt stykke oppe i bakkene etter at vi hadde forlatt Volpaia, i det vi innser at det ikke flater ut der heller: Meg: Oj, enda mer stigning! Hege: Det kan umulig være mye, for nå er vi snart i himmelen! Og det var en viss sannhet over det, faktisk. 



Naturen og kulturlandskapet som ventet oss var av en annen verden. Vi syklet riktignok på grusvei, som ikke falt like godt i smak hos alle, men vakkert var det utvilsomt! Rundturen fortsatte opp og ned, og etter rundt fem mil på setet, erklærte vi dagen for å ikke være en hviledag allikevel. 

På vei inn mot Panzano



Men dagen ble ikke dårlig av den grunn. Tvert om! Maken til bra bursdagsfeiring skal man lete lenge etter, spør du meg! Dagen startet med groggy bursdagssang som vekkeklokke, kake med lys og greier til frokost, og fortsatte med sykkeltur i nydelig vær med fantastiske venninner, rause smaksprøver på flotte lokale viner, delikatesser fra det italienske kjøkken og masse hyggelig oppmerksomhet! 



I dag har vi tatt hviledagen på alvor og brukte store deler av dagen til å sløve ved og i bassenget i hotellets rosehage, før vi trillet ned til Siena i en to mils nedoverbakke kun avbrutt av ei og anna uunngåelig kneik. 





Nå sitter vi på balkongen i vårt midlertidige hjem i Siena og nyter et glass prosecco med en upåklagelig utsikt over byen.