Bugges Honda-vafler og Antarktis’ laveste fjell

Jeg befinner meg på et sted der det usedvanlige og ekstraordinære blir en hverdag. Sånn som i dag. Det er lørdag, og arbeidsdag. Men i dag gikk arbeidsdagen ut på å dra på utflukt, eller obligatorisk fellestur om du vil. Vi skulle se oss om og ta gruppebilde. Hardt arbeid kan det vel ikke sies å være, men det er ikke mye som er overlatt til tilfeldighetene når man skal på ekskursjon her til lands. Man skal være forberedt på ethvert tenkelig og utenkelig senario, med kulde og isolasjon som nisse på lasset.

Gruppebilder er faktisk hardt arbeid. Dette er ett av mange forsøk. Foto: Geir Nedgård

Her er alle med og alle se i retning av kameraet! Foto: Geir Nedgård

Men formålet med på dra på tur er som overalt ellers, nemlig å kose seg. Og der gjør vi det ikke så dårlig! Når man allikevel skal ut med alskens utstyr og motordrevne hjelpemidler, hvorfor da la vaffeljernet bli igjen hjemme?

På oppdagelsesferd i isformasjonene. Foto: Joacim Bugge

Her poseres det foran en brefront som går mot fjellene. Det kan da ikke være normalt? Foto: Geir Nedgård

Små mennesker i et mektig landskap

Foto: Joacim Bugge

Alternativ til den lille havfruen

Lengeløpstørrtrening. Foto: Geir Nedgård

Iskrystaller i bakken. Foto: Joacim Bugge

Snarvei gjennom isen

 

Etter oppdagelsesferd i et spektakulært, og for meg uforståelig, landskap, var det duket for rykende ferske vafler som selv rovfuglene sirklet seg inn på.

Rigging av vaffeljern

Luksus på tur!

Sørjoen, områdets eneste rovfugl, deltar gjerne på festen

Gode og mette, og etter å ha tatt nedre del av Buddamagen, en 700 meter høy vegg, i nærmere øyesyn, bega vi oss ut på bestige dagens høydepunkt, Stabeisen. 

Hit skal jeg tilbake å stå på ski!

Buddamagen, én av Trolls Topp 10-topper, ligger på toppen av veggen til venstre i bildet.

Stabeisen er kjent for å være Antarktis’ laveste fjell, og stikker bare rett over isen. Skal jeg tro de som utgir seg for å være kjentmenn her nede i vårt lille rike, rager toppen 1250 moh, og er den laveste toppen som har et navn. Primærfaktoren er det nok ingenting i veien med, men hva som er sannhet i dette, er ikke godt å si. Men fjellet var utvilsomt lite. Og det har jeg vært på toppen av i dag! Bestigelsen var en suksess.

 

På vei ned etter en vellykket bestigning av Antarktis' laveste fjell

Og vips så var ansvaret vårt!

En uke har blåst avgårde, og de som mener å vite det sier at før vi vet ordet av det har ett år gått. Så da kan ikke jeg forstå annet enn at jeg har det skikkelig travelt. Travelt med å oppleve alt som skal oppleves her nede, alle jobbrelaterte, driftsmessige og personlige prosjekt som ligger klare for å tas tak i og alle turplanene som venter på å bli satt ut i livet.

Og siden sist har vi rukket en hel del. Det mest sensasjonelle er at vi har tatt over stasjonen. Det var en høytidelig overrekkelse og en alvorlig stund da avtroppende team ga fra seg ansvaret og papirene ble signert i tre eksemplarer under festmiddagen de arrangerte for oss på lørdag.

Point of no return

OVT 2014-2015 er linet opp: Driftsteknikeren, elektrikeren, megselv, mekanikeren, kokken og legen.  
Foto: Mats-Ola Finn

De har riktignok gitt fra seg ansvaret, men de slipper ikke av kroken før om et par uker, og ikke en gang da er det vel egentlig ramme alvor. Alvorets time kommer først i mars når siste fly med sommerjobberne vifter med halen og kysser dronningens land farvel. Da er det opp til meg og mine fem viktigste å drifte stasjonen gjennom den brutale vinteren og hevde norsk suverenitet over, om ikke hele Antarktis, så i alle fall deler av landmassene.

En nylanda og forventningsfull gjeng. Foto: Mats-Ola Finn

Her bor jeg

Troll Station invasion. Foto: Ida Asklund

Det er tidlig lørdag morgen i Antarktis, og jeg er straks klar for en ny arbeidsdag. Jeg er snart inne på femte døgnet og har funnet meg veldig godt til rette. Her skal jeg bo, jobbe og leke i over ett år framover, og jeg klarer knapt å vente på fortsettelsen.

Siden vi kom har Dronning Mauds land vist seg fra sin vakreste side, så vidt jeg kan forstå i alle fall. Nydelig påskevær er alt jeg har sett, bortsett fra at vi i dag blir bydd på et slørlett skylag. Det har stort sett vært minus ti, og vind for svak til å snakke om.

Mitt nye hjem er på Troll, som ligger idyllisk til, og om sant skal sies, ikke forskjønner naturen. Men her føler jeg meg hjemme, selv om sola går feil vei over himmelen.

Inngangspartiet på hovedstasjonen

Mitt rom er vinduet lengst til høyre

Rommet mitt, hvor jeg nå sitter og skriver. Dette bildet er tatt den dagen jeg kom.

Her er lageret vårt med alt fra reservedeler og arbeidstøy til turutstyr og innlosjerte gjester. Det sies at dette er et spennende sted vinterstid når snøen ligger opp til taket på containerne.

 

På tur ut til flyplassen. Stasjonen ligger bak de to små toppene (den ene med antenner, Sofietoppen) lengst fram.

Flott flyvær på Troll International Airfield. Her vinker vi farvel til flyet som tok oss hit.

Flyplassleder holder utkikk fra flyplasstårnet

Disse kompisene blir en del av min arbeidshverdag.

Bildet er tatt fra en liten blikjentrunde på vei til antennene i neste bilde.

Her skimtes seks av antennene på Troll, tre på Sofietoppen til venstre i bildet og tre i Mimelia.

Utsikt fra min første topptur. Stasjonen i forgrunnen og flyplassen i det fjerne.

Foreløpig godt fornøyd på min første topptur, inntil jeg innser at jeg har glemt å justere bindingene og har lagt igjen verktøyet hjemme.